Adresseavisen [23.08.99] Farlig proffe i Steinbruddet NAMSOS: Selv om de største popstjernene på lørdagens Steinbruddfestival i Namsos kanskje var XL-duoen Espen Thoresen og Kristopher Schau, viste Soda at vi nok ikke har sett det siste fra den kanten. Dance-duellen med Infinity endte i alle fall med soleklar trønder-seier. Steinbruddfestivalen er en rusfri festival med fri aldersgrense, hvor ungdommen i Namsos og omegn får boltre seg forholdsvis fritt. Et variert program, som foruten de som allerede er nevnt, blant annet inkluderte Sanderfinger, Ble Canto, Sex Gale Menn, Tugboat og Null$katte$nylterne. Til tross for det svært gufne været, sluttet ungdommen godt opp om arrangementet, som foregår i særdeles flotte omgivelser. Uproblematisk oppførsel gjorde også Steinbruddet til en svært hyggelig plass å være. Party-time I tillegg til XL-guttas kulinariske freak-show mellom hvert band, var Soda tydeligvis det som slo an hos massene. Og det kan man forstå. Man kan mene hva man vil om Sodas musikk, men nå er de unektelig i ferd med å bli en farlig proff gjeng også på scenen. «Are you ready for parteeee», roper en hvitkledd Papa Kwesi, og det er publikum så absolutt. Scenegjerder ryker, og scenevaktene ser seg nødt til å kaste litervis med vann over hete fans. Selv om det er singlene som framkaller de mest høyfrekvente hylene, klarer Soda på imponerende vis å holde intensiteten og publikumsinteressen oppe i det relativt lange settet. Bandet går av scenen til dundrende pyro-effekter som er nær ved å ta både hår og hørsel fra fotografen. Soda drar nå til Japan for å promoteres der, og sannelig om ikke de virker modne for oppgaven. Infinity derimot, var pinlig dårlige, med statiske og ukarismatiske frontfigurer som kommuniserte dårlig med publikum. Selv om singelhiten «Happy» reddet en liten stump, hindret den ikke Infinity fra å være kveldens flopp. Hardere Sanderfinger Sanderfinger, med Bård Slagsvold fra Tre Små Kinesere som vikar på keyboard, var slitne da de kom fram. De spilte i Trondheim på fredag, ble deretter fløyet til Oslo og en Star Wars-festival lørdag morgen, der de spilte den sangen og et par til. Og det tok tid før Sanderfinger fikk opp dampen i Steinbruddet. Både «Sovetid år 2000» og «Disco-TV» ble til en saus av upresis lyd og ulyd. Hordene som nettopp hadde hylt i skrekkblandet fryd over Thoresen og Schaus mateksperimenter forlot scenen fortere enn Frode Sander Øien rakk å si «Poesitronfromasj». Men etter hvert slipper jet-lagen taket på bandet, og bandets to kanskje beste låter, «Østers» og «Odensala camping» reparerer skaden og vel så det, mens «Star Wars» og «Racerbil» selvfølgelig får den beste mottakelsen hos Namdalens framtidshåp. Bandet spilte etter det vi kunne høre tre nye låter; «Store Blå», «Heroin» og «Indianerpuck». Disse lover svært godt for framtida, og hinter om at vi får oppleve et hardere Sanderfinger ved neste plateutgivelse. Bob Hund er kjente inspirasjonskilder for Øien, og Sanderfinger nærmer seg svenskenes uttrykk mer og mer. Malplassert Bel Canto Som fryktet måtte avslutningsbandet Bel Canto finne seg i at ungdommene for en stor del gav blaffen. Tromsøværingenes intrikate musikk har vanskelig for å fenge folk etter overdosen med pumpende dance, og virket i det hele tatt noe malplassert i en festival av denne typen. Gjennomsnittsalderen foran scenen stiger derfor betraktelig når den stadig fascinerende Anneli Drecker overtar showet. Det har vært stille rundt Bel Canto såpass lenge nå at vi nesten har glemt hvor suggererende og flytende vakker musikken deres kan være. Samtidig føler man at bandet går litt på tomgang idemessig, og låtene drukner litt for ofte i de allestedsnærværende bongo-trommene. Ble Canto er på langt nær like vesentlige som de var for få år siden. Halvhjertede forsøk på å få liv i publikum lykkes dårlig. De få som er igjen foretrekker å duve stille inn i den fuktige Namsos-natta.