| Adresseavisen [05.06.02] Konsert: Blæst, 4. juni Det kunne vært verre Fra splitter pinlig til solide saker: Dum Dum Boys-hyllesten på Blæst søndag kveld ble en ujevn affære, der folk fikk se hvor unik Prepple Houmb egentlig er som rockevokalist. Som bursdag å regne var kvelden perfekt. Bakgrunnen for minimaraton-konserten var nemlig en unnagjort og en kommende 30-årsdag. I anledning feiringen av seg selv som 30-åringer fikk Morten Skjørholm og Morten Fagerholt blod på tann og en idé. En vill en. De slo sine pjalter sammen og pønsket ut jubelfesten «Schlägers in the City». DumDum Boys, bandet M-ene har hatt et forhold til siden tenårene (akk, ja), skulle være kveldens røde tråd. Planleggingen begynte i siste liten, hele opplegget var litt Texas. Men man kan komme langt med to tomme hender og lomma full av venner. På spillelisten sent søndag kveld sto alt fra Tad Pole til Griffin via Aslak Holm og Gåte´. Tusen etasjer støi Da de skuet utover sin utsolgte fødselsdagsfest, smilte Morten og Morten fra øre til øre før de selv åpnet tribute-ballet med «Bønda i fra nord». Skjørholm var gitarist og Fagerholt satt bak trommene i for anledningen-bandet Sanderpsycho (eller var det Motorfinger?), der Bent Sæther spilte bass og Frode Sander Øien sang så blodårene svulmet. Istedenfor levende lys var det stort og svart i salen på Blæst. Publikum så likevel ut til å kose seg, kanskje bortsett fra de som sto nærmest høyttalerne. Å si at konserten bød på tusen etasjer støi er en overdrivelse, men det piper nok i en del øreganger ennå i dag. Lyd var det mye av; kvantitet og kvalitet vandrer ikke alltid sammen. DumDum Boys ble for eksempel tolket av Tad Pole, som ikke kunne teksten. Hobbits hadde heller ikke tatt oppgaven på blodig alvor, men der var visst akkurat det meningen. Rølp i n'te potens, altså. Faktisk var det få av innslagene som bød på originalitet og overraskelser, og ingen viste Dum Dum-nivå i det sceniske uttrykket. Etter hvert som konserten skred fremover, ble det svært så tydelig hvor unik Prepple Houmb egentlig er som scenepersonlighet. Men lell: Askil Holm gjorde en fin akustisk innsats, selv om det ble litt mye hint hint om allsang under «Tyven tyven». Phy sang «Englefjes» i et hav av diskant. Tugboat holdt seg til originalen, Alien Breed rappet «Møkkamainn» og ur-tøffe Gåte sto for kveldens mest helstøpte cover med sin vakre versjon av «Stjernesludd». Fiolinriffet satt som et skudd. Da byens for tiden barskeste band entret scenen, steg forventningene. Per Borten testet gitaranlegget så det gjallet gjennom lokalet. Han ble metallic hvit i ansiktet da lyden likevel forsvant flere ganger mens Cadillac spilte og Stian Wallum fra Tugboat sang. (Hvorfor tok ikke råtassen Borten den jobben selv?). Det låt høyt og hardt, men først med Griffin ble det stagediving og rock'n roll i Prepples favorittkostyme; boots, bukse og bar overkropp. Hylte seg hese Det var ikke mye lettpåtå over den, gitt. Halseth og Jakobsen hylte seg hese og publikum tok av. Et ypperlig oppspark til finalen: Atter «Bønda i fra nord» med Mortorfinger (eller var det Sanderpsycho?) inkludert Aslak Holm. Derfra og til stengetid strømmet originalene over anlegget. Ingen av dem dukket opp på konserten. Kanskje var Morten og Morten bittelitt skuffet, men de lot det ikke synes. I stedet gledet jubilantene seg over det faktum at billettinntektene vil gjøre det mulig å finne på et eller annet lignende sprell om ikke så altfor lenge. Tør jeg foreslå «Swedish in the City – en afton med svensk musik»? Hurra for de som fyller (og fylte)
sitt år, med og uten hår. Morten Fagerholt bak trommene og
Morten Skjørholm bak gitaren storkoste seg på sin egen schlägerfest.Et
stjerneskudd sang «Stjernesludd». Gåtes schläger
var blant de bedre, med vokalist Gunhild Sundlis stemmeprakt som viktig
element. Bror Sveinung ved siden av. |